Dyster rapport for norsk vannbransje, og verre blir det

Administrerende direktør i Rådgivende Ingeniørers Forening, Liv Kari Skudal Hansteen åpnet sin presentasjon av State of the Nation 2015 med en dramadokumentar som satte søkelyset på et rikt land med et enormt forfall. Norge er på villspor, slo Skudal Hansteen fast i sin presentasjon. Dårlige fylkesveier handler faktisk om liv eller død. Bevilgningene er økt, men vedlikeholdsbehovet øker også på grunn av klimaendringene. Norske veier må styrkes til å tåle framtidens klima. Avløpsanleggene må håndtere stadig større vannmasser. Nå må avrenning håndteres lokalt og separering av fellesledninger må økes. Vi kan ikke fortsette å legge arealer under asfalt. Ledningsnettet i Norge er i så dårlig forfatning at vi kan risikere sammenbrudd og det er ikke sikkert alle i dette landet vil få rent vann i krana i morgen, advarte Skudal Hansteen. -Dette sikrer også bedre samarbeid med øvrige infrastruktureiere om samordning av tiltak. Vann- og avløpstjenestene i kommune Norge bør effektiviseres, f.eks. ved å etablere flere interkommunale selskap. Utskiftingstakten av ledningsnettet er for lav og det er mye lekkasjer på nettet. Klimaendringer, befolkningsvekst og sentralisering gir økt risiko for forurensning av vannkilder og ledningsnett, og knapphet på vann til befolkningen.  Det er en annen konklusjon RIF kommer med i sin rapport. Når det gjelder framtidsutsiktene blir de betegnet som dårlige. Det er store hindringer som begrenser sektorens mulighet for å oppfylle krav og behov i 2024. Sammenlignet med i dag, vil tilstanden forverres, mener RIF Dette kan kompenseres ved å redusere antall lekkasjer, men nybygging er også nødvendig. Dette innebærer også økt satsning på reservevannforsyning. Samarbeid på tvers av kommune- og fylkesgrenser vil være viktig i dette arbeidet. Vi foreslår at vannbransjen får nasjonale planer hvor en synliggjør behovene på tvers av kommune- og fylkesgrenser. I dette ligger også tiltak for hvordan en skal styrke utdanning og rekruttering til bransjen. Kommunal vannforsyning er gitt tilstandskarakter 3. 100 % av vannet som leveres er hygienisk trygt over hele landet. Vannbehandlingen er imidlertid noen steder mangelfull, det vil si at vannkvaliteten er sårbar overfor forurensning framennesker og dyr. En del vannverk, spesielt de små, tilfredsstiller ikke drikkevannsforskriftens krav om minst to hygieniske barrierer (mot bakterier, virus og parasitter). Mange kommuner har problemer med kvaliteten på ledningsnettet i form av lekkasjer. Lekkasjeprosenten varierer svært mye: Noen vannverk har under 10 % lekkasje, mens andre har over 60 %. Gjennomsnittlig lekkasje i norsk vannforsyning er 32 %, noe som er veldig høyt sammenlignet med andre europeiske land som har helt ned mot 8 %. Lekkasjer forekommer både i det kommunale ledningsnettet og i de private stikkledningene til huseiere. Ettersom man mange steder har overskudd av vann har ikke lekkasjene hittil blitt vurdert som kritiske ut fra et vannressurssynspunkt. De representerer imidlertid en betydelig belastning på økonomi og miljø. En helsemessig utfordring med utett ledningsnett er at forurensninger kan trenge inn i ledningene når trykket er borte i vannledningen, eksempelvis ved reparasjoner. Forsyningsstabiliteten er overveiende god. En del kommuner har imidlertid ikke alternativ forsyning på plass slik drikkevannsforskriften stiller krav om. God vannkvalitet Kvaliteten på de norske vannverkene er med andre ord stort sett god, utfordringene ligger i å sørge for stabil og sikker forsyning til enhver tid. Hovedutfordringen i så måte er lekkasjer på grunn av dårlig ledningsnett. Det er behov for store investeringer i ledningsnettet for å sikre fornyelse i takt med forfallsutviklingen. Dette vil redusere lekkasjer og antall hendelser med svikt i forsyningen. Det trengs dessuten fortsatt investeringer i utvidet vannbehandling ved enkelte, særlig mindre, vannverk.  Konklusjonen i år er den samme som for fem år siden. Fremtidssikring mot 2050 Klimaendringer representerer en stor utfordring for vannforsyningen, mener RIF. Mer ekstrem nedbør gir større avrenning og mer forurenset råvann. Dette øker behovet for å sikre kildene, som i Norge i stor grad er overflatevann. Mer nedbør kan også føre til større risiko for brudd på ledningsnettet, særlig ved flomsituasjoner, med tilhørende fare for at forurensninger kommer inn i nettet. Utskiftingstakten av ledningsanlegg er for de fleste kommunene for lav. Etterslepet gir høye lekkasjetall samt fare for forurensning av drikkevannet ved trykkløst nett. Med dagens utskiftingstakt vil det ta over 50 år før vi oppnår tilfredsstillende standard på ledningsnettet. I tillegg til nødvendig oppgradering av anlegg ut fra dagens situasjon vil også økt befolkning og sentralisering føre til behov for nye anlegg. Mange kommuner sliter med oversikt over eget vannforsyningssystem. Ufullstendig kartverk medfører at mye informasjon mangler når tiltak skal planlegges. I tillegg sliter mange kommuner med for liten kapasitet til å ivareta alle oppgavene som skal gjøres. Stor sårbarhetFortsatt er det en stor andel kommuner som ikke innfrir kravet om reservevannforsyning. Sårbarheten er dermed stor med tanke på naturskader og sabotasje. Det vil derfor være et økende fokus på behov for gode risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskapsplaner for norske vannverk. I tillegg er det mange kommuner som ikke har oppdatert hovedplan for vannforsyningen. Hovedplaner er et viktig verktøy for å planlegge nødvendige tiltak innen sektoren. At behovet for planlegging øker blir spesielt tydelig ut fra klima- og befolkningsendringene vi står overfor. I lys av disse utfordringene vil det være et betydelig behov for å satse på økt teknologiutvikling med bedre tekniske løsninger, enklere og billigere teknologi til overvåkning av nettet samt energieffektivisering. Alt i alt betyr dette rød pil for fremtidssikring. Rød pil betyr negativ utvikling mot 2024 Det er store hindringer som begrenser sektorens/områdets mulighet for å oppfylle krav og behov i 2024. Sammenlignet med i dag, vil tilstanden forverres.