Har kommunene omsorg for vann-abonnentene?

Haram er en kommune med 9000 innbyggere, med utfordrende geografi. Skaar er også varabrannsjef, og ofte har han møte med meg selv og skriver et godt referat, sa han med et stort smil. Skaar sitter også i styret i Driftsassistansen for Møre og Romsdal. For 25 år siden var det 20 private vannverk i Haram kommune. Haram gikk i kompaniskap med Sandøy kommune og etablerte Sahara IKS, og gjennom en konstruktiv prosess ble de frivillige vannverkene innlemmet i Sahara. Hovednettet var preget av stor lekkasje og høy frekvens av ledningsbrudd. Derfor var det viktig å utarbeide planer for sanering, fornying og sammenkobling av ledningsnettet. Flere kilometer med eternittledninger måtte skiftes ut. Forbedring av eksisterende nett ble oppgradert for å holde for framtida. Det ble igangsatt prosjekt for lekkasjekontroll og kartlegging av hvilket ledningsnett vi egentlig skulle forvalte.  Med en liten organisasjon var det korte beslutningsveier, og det tok aldri lang tid fra ideen lå på bordet til den ble satt ut i praktisk virkelighet.

Hvor går skillet

Skaar stilte noen sentrale spørsmål i forhold til hvor skillet går mellom privat stikkledning og vannverkets eiendom. Hvem skal få tilgang til vann/brannkummer på nettet for stenging av kraner til stikkledninger. Skaar opplever positive tilbakemelding fra rørleggere, entreprenører og abonnenter til tross for friske gebyr for vannet. Drøyt 6.000 kroner er snittprisen for en bolig i Haram kommune. Vi har fasadefrie ledninger som forenkler lekkasjekontroll på hovedledning, by-pass kjøring og pluggkjøring- Alt dette for å gi våre innbyggere bedre service. Det skal være lettere å kontrollere stikkleidningar for lekkasjer, tine, påvise og kople fra. Jeg vil hevde at vi har innført et høyere servicenivå og fått et bedre omdømme i retur, sa Nils Kristen Skaar.

Må tenke nytt

Sivilingeniør Tom A. Karlsen i Cowi fulgte opp med at kommunene må tenke nytt når det gjelder vannforsyningen til private abonnenter.  I VA-rådgiver Arve Hansens sykdomsfravær framførte Karlsen foredraget han og Arve Hansen hadde forberedt. Utfordringen er anboringen ute i veien der den private stikkledningen starter. Tilkoblingspunktet kan i dag ligge midt i en fire punkts vei fordi veien er kommet til etter at ledningen ble etablert. Anboringsklammer har en begrenset levetid, og det oppstår ofte lekkasjer. En annen utfordring er stoppekranene som står mellom anboringspunktet og boligen. Noen ganger er de bortgjemt og andre ganger er de rustet fast.  Vannlekkasjer ligger i stor grad på stikkledninger. Vi har sikre systemer innendørs, men fortsatt er det lite bruk av rør i rør utendørs.  TEK 10 krever at det benyttes varerør, men kravet blir i liten grad etterfulgt, hevdet Karlsen.

Offentlige krav

Det er nok av offentlige krav til ledningseiere, også for de private stikkledningene. Det kreves at systemet skal ha en rasjonell drift og vedlikehold med tanke på at ledningsnettet skal holde i 100 år. Det er opp til den enkelte kommune å fatte vedtak om hvilken metode som skal benyttes for tilknytning til hovedledning. Mange abonnenter vet ikke at de eier sin egen ledning. Dette til tross for at 63 prosent av det norske ledningsnettet eies av privatpersoner eller bedrifter. Minst 75 prosent av antall vannlekkasjer i Voss kommune er orientert til private ledninger. Bergen Vann operer med 70 prosent, mens Vestfold Vann rapporter om 55 prosent knyttet til privat nett Likevel holder de fleste kommunene fast ved de gamle anboringsløsningene. Nedgravde stoppekraner fungerer dårlig. Godt over 50 prosent av vannlekkasjene er orientert til anboringsklammer eller stikkledninger. I grunnen rundt anboringsklammer er det ofte kloakkinfisert jord. Framtidens løsning blir vann i sikringsskapet. Enkle stoppekraner skal droppes, og kommunene må være tydelig på hvilke krav de vil stille til sine innbyggere. Tydelige krav ligger også innenfor begrepet «omsorg for abonnenten».