Lekkasjekontroll er god økonomi

Lekkasjekontroll er god økonomi for norske kommuner. Det mener Kåre Kalleberg i Asplan Viak AS. Han har bransjeerfaring siden 1980-tallet og har fulgt utviklingen innen lekkasjekontroll i alle disse årene. Under fagdagene til Rørinspeksjon Norge rapporterte han fra et pågående prosjekt i Møre og Romsdal. Mange vannverk har fortsatt store vanntap og de har heller ikke oversikt over tapene og den økonomiske betydningen av lekkasjene. Det er ikke uvanlig at lekkasjene utgjør 40-60 prosent av det totale vannforbruket. Årsaken er at kommunene/vannverkene ikke har beregnet lekkasjetapet, vurdert dette opp mot økonomisk lekkasjenivå og satt konkrete mål for ønsket lekkasjereduksjon. Med utgangspunkt i økonomi og leveringssikkerhet er det flere gode grunner til å jobbe aktivt med å redusere lekkasjetapet på ledningsnettet, understreket Kalleberg, som er daglig leder ved Asplan Viaks kontor i Lyngdal. Reduserte kostnader og risiko Kalleberg nevnte eksempelvis reduserte kostnader til vannbehandling og pumping av vann. Redusert risiko for innsug av forurenset vann ved undertrykk på ledningsnettet er også viktig. Videre vil reduksjon i vanntap bety bedre kapasitet på ledningsnettet og økt reservekapasitet i høydebasseng. Færre avbrudd i vannleveransen er også et viktig moment. Dersom vannkilde, behandlingsanlegg, overføringsledninger eller høydebasseng har begrenset kapasitet, kan det oppnås store besparelser dersom lekkasjereduksjon medfører at det ikke er nødvendig å ta i bruk ny vannkilde eller oppdimensjonere eksisterende anlegg, understreket Kalleberg i sitt foredrag. Økt satsing på lekkasjekontroll vil også medføre at ledningskartverket blir raskere oppdatert, da det er en forutsetning for all lekkasjesøking at man har et nøyaktig innmålt ledningskart med korrekt angivelse av ledningsdimensjoner og rørmateriale, samt nummererte kummer med inntegnede ventiler. Driftspersonellet vil dessuten få bedre kunnskaper om nettet og økt motivasjon og mulighet til å håndtere ledningsbrudd og lekkasjer på en raskere og bedre måte. 14 deltakere i prosjektet Alle medlemmene i Driftsassistansen i Møre og Romsdal, som består av 35 kommuner og 19 samvirkevannverk ble invitert til å delta i forprosjektet. 14 medlemmer takket ja til å delta. Deltakerne var Aukra kommune, Aure kommune, Herøy Vasslag SA, Kristiansund kommune, Molde Vann og Avløp KF, Rauma kommune, Skodje kommune, Stranda kommune, Sula kommune, Sunndal kommune, Surnadal kommune, Sykkylven Energi AS, Ørsta kommune, Ålesund kommune. En undersøkelse blant aktører som leverer vann i Møre og Romsdal viser at lekkasjeforbruket varierer fra fem til 68 prosent, og det gjennomsnittlige lekkasjeforbruket er 36 prosent.  Av kommunene var det Aukra som kom best ut med 10 prosent, mens Sykkylven kommune havnet på bunnen med 68 prosent. Rørmateriale Rør av grått støpejern og duktilt støpejern utgjør til sammen 43 prosent av ledningsnett, og er mye benyttet av de største vannverkene i byer og tettsteder som Ålesund, Molde, Kristiansund, Åndalsnes, Sunndalsøra, Sykkylven, Ørsta). Etter 1980 har plastrør av PVC og PE vært det dominerende rørmaterialet også for de store vannverkene. PE-rør benyttes som sjøledninger for alle vannverk, og som forsyningsledninger i mindre dimensjoner for små og mellomstore vannverk. Rør av asbestsement ble benyttet fra 1960 og fram til det i 1976 ble innført forbud mot å benytte rørene på grunn av helserisiko ved produksjon og reparasjon av rørene. Rørene har gjennomgående redusert rørstyrke på grunn av utløsning av kalsium fra rørveggen, og i kombinasjon med dårlig utført grøftearbeid medfører dette hyppige ledningsbrudd. En stor andel av AC-rørene har blitt skiftet ut de siste 10-20 årene, men fortsatt gjenstår ca. 100 km ledning. Størst andel AC-rør har Molde og Aukra med henholdsvis 18 km og 37 km. Fornyelsestakten varierer mye. 12 av totalt 34 vannverk gjennomførte ikke fornyelse av ledningsnettet i perioden 2012 til 2015, mens ledningsfornyelsen for de øvrige vannverkene varierte fra 0,1 til 2,7 prosent per år. Gjennomsnittlig ledningsfornyelse var 0,72 prosent per år. En stor andel av fornyelsen er knyttet til utskifting av dårlige asbestsementrør (AC) og utskifting/rehabilitering av ledninger av grått støpejern. Til sammenligning var den gjennomsnittlige fornyelsestakten på 0,69 prosent på landsbasis for kommunale vannverk i perioden 2013-2015 og 0,72 prosent i 2015. Kåre Kalleberg  dokumenterte at jevnlig lytting i en kommune vil koste om lag 45 kroner for en abonnent hvert år. Sonemåling har en snittpris på 90 kroner pr år ifølge beregninger utført av Asplan Viak AS. Store innsparinger Kalleberg mener dermed at kostnadene er svært beskjeden, og at det er en riktig investering å gjennomføre jevnlig lekkasjekontroll i alle kommuner. Ørsta kommune kan spare 10 millioner kroner i investeringer. Sykkylven kommune kunne spare 8,7 millioner kroner. Ålesund kommune kunne spare 96 millioner kroner investeringer, og har tatt konsekvensene av dette ved at et nytt vannverk bygges i mindre dimensjon enn først planlagt. Besparelsene som er identifisert i prosjektet er realisert i flere av kommunene. Nå vil kommunene få tilbud om å etablere systemer og operative rutiner for lekkasjekontroll og måleopplegg. Asplan Viak anbefaler å øke kontrollene og gi sine mannskaper god opplæring. Det er viktig at norske kommuner nå tar lekkasjesituasjonen på alvor, og undersøker lønnsomheten i lekkasjearbeidet. Det er ingen tvil om at de fleste kommuner og ledningseiere vil spare betydelige beløp.